Har fått meg ny blogg.

Kommer sikkert til å angre...men i galskapen rundt advendt bestemte jeg meg for å gå over til den norske siden. Beklager;)

studentmammablablabla.blogspot.com

Hvis det var meningen at vi skulle få belønning og straff i efterlivet, ja da er dette efterlivet, for hvorfor finnes det ellers latter og tårer? De ene kan ikke eksistere uten det andre.

Dette er tanker jeg produserer, når jeg egentlig skulle ihuga og uhyre fokusert ha konsentrert meg på å få en fullstendig forståelse for hva nynorskdidaktikk er. Etter å ha lest et halvt avsnitt om ”den gode praksisen” bestemte jeg meg for å totalsterilisere vaskemaskinen. Jeg har nemlig kjøpt et monstereffektiv pulver, med magiske farger på emballasjen. Etter å ha lest den tretrinns brukerveiledningen gikk det opp for meg at jeg har blitt 50% rundlurt av RIMI. Selvfølgelig er pulveret kongebra, siden du i punkt 2 skal vaske innsiden av vaskemaskinen, før du setter den i gang. Punkt 3 var: sett maskinen på, for dem som lurte. Nå har jeg uansett en nydelig ren hvitvask hengende i stua, klinte nemlig til med litt Oxy A for å demonstrere mitt passivagressive hat til naturen.

Bare tanken på å sette meg ned for å nærlese Kunnskapsløftet, ga meg en nesten ”jeg dør hvis jeg ikke vasker og legger juleduker i kjøkkenet”-trang. Jeg vil jo slettes ikke dø, så nå ser det ut som nisseland der hvor kaffetrakteren står.

Jeg har skrevet masse på eksamensbesvarelsen, men ideen om å skrive inn etter hvert som jeg fant nytt stoff, gjorde meg bilsyk. Heldigvis fikk jeg en mental pause da jeg skulle hente Dyret i barnehagen. Nå snorker hun (pappas barn) på soverommet og jeg er nødt til å fortsette.

Lurer på om jeg skal kjøpe den Sex i Bibelen- boka til neste års boksirkel…Det kan jo hende det blir en klassiker, og da vil jeg at mine barnebarn og min omkrets` barnebarn skal ha en 1. utgave av underverket. Den er sikkert drit dyr.

Seriøst, jeg må levere en god besvarelse på fredag! Jeg vet at det allerede har gått til skogen med matematikkeksamen, derfor må jeg få en bra karakter i norsk. Jeg må bevise at det går å ta to 60 stp. fag samtidig som man jobber fast 40%, er småbarnsmor, har boksirkel, er en halvengasjert kjæreste og husmor(50/50 dating og oppvask), handler ting på salg og drikker øl. Jeg må vise at jeg svømmer best med hodet under vann!

Må forresten lære meg med den kalkulatoren jeg lånte av hu nygifte…og prøve å se om knekkebrød med kaviar og banan er godt. Det er sykt kaldt ute. Har masse jeg må handle av julegaver…og sende de julekortene, som aldri kommer.

Så tilfeldigvis et fly på nattehimmelen før i dag, som fløy ganske lavt. Ble livredd. Begynner sikkert å utvikle angst mot verden, sånn typisk. Tenk om det var noen jeg var i fjern slekt med som satt i det flyet. Ja helt sikkert, det var nok det. Hun så ut og jeg så opp, og jeg fikk angst. Sånn mikro og makro følelse. Skal få en ny nabo i blokka. Det gleder jeg meg til.

Ivar Aasen døde jo når morroa begynte, han forsvant bare fra et sidetall til et annet. Og han skal jeg ikke fokusere på i oppgaven, men det er jo hans navn hver elev i Norge kan, bare hans navn! Hvem søren er Kjartan Flægstad? Litteraturhistorieboka var helt verdiløs med tanke på nynorskdidaktikk. P. A. Andersen har ikke fokusert på likestillingen av målformene. Te, jeg vil ha te…eller kakao. Nei, bare vann. Lurer på hvor mye penger jeg har på kortet, for jeg vil virkelig ha julegardiner i stua. Tenkte akkurat samme tanken sist år. Da lette jeg faktisk etter gardiner, fant bare dritt. Æsj jeg hater glitter.

Lurer på hvor langt de andre har kommet. Tør ikke spørre. Jeg føler meg litt utopisk på sidelinja, mens dem er realistisk og nærværende med en didaktisk plan. Herregud hvis F retter min eksamen går det dårlig, han finnes ikke utopisk. O derimot er litt svevende…må skjerpe meg, jeg vil at F skal rette min. Man er ikke bedre enn sitt svakeste ledd! Går det an å få tastaturdysleksi? Det er utrolig kjedelig å drikke vann og gardinene oser ikke av julestemning. Jeg får ikke plass til alt jeg har skrevet ned på 10 sider. Nei nå må jeg ha i meg mat.

Hvorfor i all verden, og hvem har bestemt, at de viktigste –mest intensive eksamensperiodene skal være i adventstida? Noen som virkelig hater juleånden, nyvasket gulv og lukten av nystekte pepperkaker.

Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om at Gud er vann og regnet er sjeler. Han nikker lurt, for vi er helt på bølgelengde. I dag spiser vi ikke kanelboller og det ryker ikke av nytraktet kaffe. Det står en ensom øl på bordet.

Sist jeg møtte Kalle hadde han nettopp gitt ut ny plate. Vi satt på Cacadou og musikken i bakgrunnen kunne ikke skjule at han ikke var helt i sitt ess. Jeg hadde selvfølgelig tatt en pils for mange, så den sunne diskusjonen fikk vente til neste kaffekopp. Vi har alltid snakket samme språk, helt fra første skoledag. Mange ”friminutter” har hver vår rumpe vært plantet på benken utenfor hovedinngangen til skolen. 78% av Norges befolkning betrakter seg som over gjennomsnittet intelligent Cecilie, du er ikke så spesiell. Hat-gleden av at minst en i verden setter meg på plass er betryggende, men sykt irriterende. En dag skal jeg gjøre han målløs! En dag skal Jeg ha sitatet på plass, og da skal han tenke, nå fikk jeg høre en helt ny tanke!

Det var jo helt naturlig at Kalles leilighet var plattform for all ny lærdom, første året på lærerutdanningen. Vi var en gruppe som, helt seriøst, bodde hos han under innspurten til hjemmeexamen i matematikk. Stearinlys, pepperkaker og gode mandariner. En dag ble det til og med lagd vårruller(fra scratch), så alt av yttertøy stinket frityrolje helt frem til våren. Kalle var limen da, han var Supermann, første nr du ringte når øl skulle inhaleres, pensum skulle diskuteres, røyk skulle konsumeres. Heftige diskusjoner var alltid en avsluttning, men Kalle hadde jo alltid rett, ingen utsagn var klisjeer hos han. Alt gammelt han sa, fikk ny betydning. Vi er boddisatvaer Cecilie, vi er de eneste som har skjønt det. Jeg har en plan.

Vi var en herlig gjeng, før jeg ble smelt på tjukka og gikk ut i permisjon. Vi bestod av rødvinsdrikkende skjønnheter, langhårete morromenn, skapglade fotballspillere, sjenerte sjeler, inngiftede individer, tredrepere, steiner nerder og med Kalle som overhode. Når jeg tenker tilbake på mitt første år i Oslo kan jeg ikke annet enn å føle meg gryende forelsket i livet. Jeg har levd lenger enn de fleste, hvis man skal telle erfaringer og ikke år. Kalle var helt klart basisen i sausen, hovedingrediensen i den kaka.

Kalle er musiker, en vakker sjel, et åndelig menneske og en verdifull venn. Han er en av perlene på mitt verdenssmykke. Du vet når du har møtt et menneske som det for alltid var meningen du skulle elske. En person som fullt er en del av hva du står for. –Som hvis det skulle blitt lagd en corny film av ditt liv, er en av hovedpersonene. Hvor mange ganger har jeg ikke sett han inn i øynene og smilt tvers igjennom. Jeg skåler med Kalle.

Sist jeg møtte Kalle presenterte jeg han for mine barndomsvenninner. Han er min venn, han er jeg stolt av, han er jeg glad i. Dette er Kalle!

Stolt står han fremfor meg, med brede skuldre og alt for mye gele i det korte sorte håret. Smilende holder han rundt meg, med en overbærenhet som kun en far kan føle for det siste lammet av de 100. Alle mine håpløse utsagn faller i god jord. Avskjeden er kun en rosa pauseknapp til neste gang vi puster samme luft.

Over 3 år er gått siden han ble en del av sjela mi. Jeg sitter alene hjemme i sofaen med en pils i hånden. På mobilen har jeg et bilde av en dødsannonse. Jeg skåler med Kalle.  

Plutselig ble Oslo hjemme!

Da vi hoppet av toget, fra Sverige, etter endt familieferie, var min første tanke; endele heime! Osloluften slo mot meg og fylte meg med en inderlig varme(delvis fordi det var tropehett den dagen). Jeg som hardnakket har holdt pusten og lukket øynene for alt hva hovedstaden har å by på, pga av at her skulle jeg bare være midlertidig. Jeg som har betegnet byen som et stort og shabby venteværelse, et nødvendig onde, for å få Norges beste utdanning. Jeg er blitt forelsket! Av en eller annen grunn roer det meg at jeg og Hans Majestet Kongen puster inn samme eksos. Det gleder meg at jeg og Maria Mena foretrekker samme spisesteder og vi begge synes Dyret er den søteste jenta i verden. Jeg liker at barnehageassistentene har navn jeg ikke greier å uttale, i motsetning til de kjedelige, nordiske stavelsene de fremdeles opererer med i gamlelandet. Jeg elsker å nynne Mission Impossible melodien i hodet mens jeg manøvrerer meg mellom virvaret av mennesker, når jeg på handletur. Jeg foretrekker å se på nyhetene og tenke: oi, der gikk jo jeg forbi i går! Alle gater i Oslo er ulike, alt er asfalt, grafitti og pizzabakere. Parkene er vakre og verdsatt grunnet deres sjeldenhet. De gravide er hippe og beleste, de snobbete er vakre og blankpolerte og raringene er herlige!

Denne uken har jeg vært ugudelig urban sammen med noen av mine beste perler. Bare på en dag spiste jeg snadder god tapas med en venninne for så å komme hjem til sushi-kos sammen med kjæresten. Har også funnet et nytt stamsted med Kaptein Kulinarisk, der alt er økologisk selvfølgelig. I Oslo har det aldri skjedd at en servitør har sett skjevt på meg når jeg bestiller en organisk grønn te. I hjembygda derimot ville det blitt himling med øya, og en slengkommentar sammen med fløten. Her har de alt fra tyrkiske bakerier til thailandske bungalow-kjellere. Det er salg og festivaler hele tiden. Drikker man seg ufordragelig, så er det ikke en gammel lærer eller naboen man skjemmer seg ut for, men derimot en Hotell Cæsar-skuespiller, en programleder eller popartist. GodtVondt.

I sommer ble vi omtalt som byfolket av min kjære onkel. Jeg tok det som et komplement, for det tilsier at jeg kan få i pose og sekk. Han bemerket også at hvis en nordlending går med fjellsko og ullsokker trukket langt opp på buksa der hjemme, så ble han betraktet som en raring, en bygdeorginal. Gjorde han det samme i Oslo så var han eksotisk. Kanskje det er derfor jeg trives så godt. Jeg er spesiell i mengden, en vill fugl fra et annet land? Eller er det bare snakk om langvarig hjernevasking?

Men helt ærlig så er det neppe alle trappene, svingene eller gateskiltene jeg har falt for, det er menneskene og alle opplevelsene jeg kan knytte til hver gate og kafe, Smilet som kommer når jeg går forbi.

Da var seks uker med reising over. Hva har vi tatt med oss hjem, bortsett fra myggstikk og et fantastisk mønster av forskjellig skiller etter dager i sola? Hva kommer jeg til å savne etter alle turer hit og dit med uendret bagasje? Absolutt ingenting! Ikke at jeg har hatt en forferdelig sommer, tvert imot, den har gått over all forventning. Alle dager har vært unike, derfor vil jeg ikke gjenleve dem, for det ville blitt en glissen reproduksjon av det som har vært. Det vi har tatt med oss er minnene.

”Å leve i nuet” er et ironisk utsagn. Nå lever jeg, nei nå, nei nå…nå! For meg er livet minner og refleksjon av det jeg nettopp var med om.  Å leve i nuet krever planlegging for å gjennomføre det akkurat som du forutså det; nå skjer det, ferdig? Hvis en skal leve slik mister man jo alle overraskelsene over øyeblikk som oppstod mellom mennesker som var på rett tid til rett sted(hehe). Disse minnene får et ekstra glitter i og med at du holdt ei lita hånd akkurat i det lykken kolliderte med handlingen. Jeg kommer ikke til å fortelle, gi et referat av min ferie, for det krever at jeg innøver et narrativt system rundt hva som har skjedd på disse ukene. Da blir øyeblikkene erstattet med en historie og jeg mister muligens de vakre bildene i mitt hode. For hvis du tenker etter, det er ikke hendelsene fra begynnelse til slutt du verner om, det er synet og følelsen av hver enkelt hendelse du husker. Barnet som lo, følelsen av å vinne den konkurransen, klemmen som varmet og smaken av alle måltid.

Det jeg derimot kan gjøre er å takke. Takke for alle kaffekoppene og kalde pils jeg er blitt servert. Takke for alle gledene de jeg er glad i har gitt min datter. Takke alle de som har redd opp en seng for oss, som har smilt, ledd og skålt med oss og takke alle som har gjort seg til foran mitt digitale kamera. Når husken min blir gammel, så har jeg 1000 bilder lagret som kan hjelpe meg å minnes. Ingen nedskrevne historier, som blir foreldet grunnet min lingvistiske utvikling, bare enkeltstående vakre minner, med farger, følelser og kjærlighet;)

Jeg gir TVNorge skylden for den fantastiske kvelden vi hadde i går. Når kjendiser kan, så kan vi det bedre! Jeg og 3 andre pirater satte seil, med hver vår pose vin, hjem til Kaptein Kulinarisk. Stemningen var satt med stearinlys og usedvanelig koselig leilighet. Minimalistisk og personlig med estetiske innslag på veggene. Alt av mat var lagd med kjærlighet og fra bunnen av(uten jukse-hjelp på kjøkkenet). Varm RødbeterSalat med hjemmebakt olivenbrød! Jeg klapper for Kapteinen;)

Dagen begynte med at jeg oppdaget at øynene mine var usymmetriske i høyde, med noen usynlige millimeter. Dette har jeg ikke sett før, og jeg har brukt speilet i 24 år! Jeg dro meg til skolen litt over ni. Med en kaffe og et smørbrød satte jeg meg i sola og leste om folket ved Induselven, Samsara og det altomslukende Brahman. At ordet ”Hinduisme” egentlig bare var en fellesbetegnelse for alle ikke-muslimske religioner i India på 1800-tallet var en liten aha opplevelse. Det er en grunn til at jeg ikke skjønner noen ting;) Etter mer kaffe og enda mer forvirring i RLE timen, gikk turen til Polet og så hjem. Barnevakten var i box og Dyret viste seg fra sin beste side. Hun valgte til og med å legge seg en time før tiden!

Jeg og hun med krøllene valgte heller å ta en omvei til fots i stedet for trikken. Angrer ikke, for nå vet jeg hvor Månefisken finnes. Etter en varm velkomst fant vi de andre gjestene gjemt bak sofaputene og skålingen kunne begynne! Jeg var skeptisk til salaten, jeg som kommer fra en familie der fiskepinner er luksus, men det var utrolig godt med noe nytt og spennende. Til slutt satt jeg og pillet ut rødbetene fra salatbollen og spiste de med fingrene (hm…). Dessverre var det nok skravla mi som var på høyest volum, jeg klarer aldri å holde meg i skinnet i et lystig lag. Inni hodet mitt ropte jeg hold kjeft!, skift samtaleemne nå! La de andre snakke, du vil jo høre… Men som alltid ville ikke tunga samarbeide. At hun med krøllene har holdt ut med meg så lenge er et mysterium!

Etter middag var det påskegodt på halvpris og Kokkelimonke, det beste spillet noen gang laget. Det ble mye skravling. Kvelden ble avsluttet med en mimelek, der alle deltok med både kropp og sjel.

Hjemveien tror jeg gikk nesten bent frem. Vi var 4 først, men en pirat forsvant for hver 500`nde meter. Den siste av oss sa hun skulle gå hjem alene, gjennom Grønland. Da ble mammahormonene mine argus, så min gode svenske ble sent som medpirat til gamlebyen;)

Neste fredag er det min tur. I lykkerus og annen rus, i går, ga samtlige Kapteinen en 6`er i både stemning og mat, så sjansen for at jeg ser noen premie i sikte er lunken. Men jeg gleder meg enormt til å være vertinne. Hensikten er å ha det gøy midt oppi innspurten til eksamen. Hver fredag skal vi klappe oss selv på skuldrene og feire at vi er så flinke, både som kvinner, døtre, søstre og studenter! Vennskapene hyller vi gjennom maten.

Dette må sies til slekt og venner. Det som før het ferie, er ikke lenger det som kan betegnes som ferie. Hver gang vi skal besøke de vi er glad i, og det er mange som er samlet på samme plass, er det mye forarbeid, gjennomføring og etterarbeid. Man trenger nesten en "ferie" etter ferien. Jeg prøver virkelig å bruke denne dagen på å pakke alt som tenkes kan. All vår bagasje SKAL denne gangen få plass i en stor bag. Jeg skal samtidig rote rent leiligheten til avreise. Hva er det man gjør når man blir overstresset. Alt annet! Til hver eksamen vasker jeg og sorterer i kjøkkenskapene. I dag, når alt var klart til startskuddet, dro jeg heller med meg dyret ut i bakgården for å leke borte bø. Pakkingen fikk vente. Dette resulterte i at jeg måtte sette på enda en ny klesvask, men det var verdt det. Får se hva annet jeg finner på. Må vente litt for det lille trollet mitt har sovnet på en sofapute på stuegulvet. Hun ligger der som en snorkende prinsesse, blant klær og leker.

Vil ønske alle en god påske. Selv om jeg stresser, så gleder jeg meg til å få se alle igjen. Det er jo en grunn til at vi tar turen hvert år, flere ganger!

Tenkte litt på det jeg skrev i går. Må jo legge ut noen bilder for å vise til hva jeg nyter. Dere får se de på PC, jeg har lagret dem i hodet. Minnene er de som gjør oss til dem vi er, så her har du litt av meg.     

I dag var det påskefrokost med alle foreldre i barnehagen. Det å dra seg unaturlig opp om morgenen for å trampe til et sirkus av småbarn, gjorde at både jeg og min kjære ikke var spesielt sosiale. Men vi satt med hver sin kaffe, ved et minimenneskebord og smilte til alle rundt oss. Det var så godt å få se hvordan datteren vår virkelig hadde det med de ansatte og de andre barna på avdelingen. Hun satt salig i armkroken til den muslimske bestemora og gomlet ost med agurk. En etter en kom alle og ga henne en ”baby-klem” for så å løpe tilbake til leken. Dyret ville så ut på egenhånd og fant en traktor, som hun dasket gjentatte ganger inn i en bokhylle. Denne stunden veide opp for alle gangene jeg har forbannet meg over at luen atter en gang er borte når jeg kommer for å hente henne. Eller at alt hun har spist på en dag er gele og møffins, fordi noen har bursdag. Jeg vet hun blir elsket og tatt vare på.

Da jeg var gravid sa jeg til meg selv at det var et menneske som skulle komme ut, ikke en eiendel. (dah!) Men overgangen var allikevel vanskelig. Hun gikk fra å vokse inni meg til å skal vokse opp ved siden av meg. Jeg vet ikke automatisk hvem hun er, jeg må hver dag bli kjent med henne på nytt og forholde meg til hvem hun er, ikke hvem jeg tror eller vil at hun skal være. Hun er fantastisk og takk og lov er det ikke bare jeg som ser det.

Jeg og hun med krøllene har mange dype diskusjoner om barneoppdragelse, helst i lys av Anna Wahlgren og han derre jule Jesper. Det vi har kommet frem til, for vi liker å finne opp dyptallerkenen på nytt, er at:

1. Dulling er bortkastet og tullete, med mindre det er snakk om skader eller familieferier.
2. Legg barnet til faste tider og hold en oversikt over timeantall som de sover. De kan ikke klokken, så vi kan lure dem.
3. Gi barnet arbeidsoppgaver. Ja faktisk, de elsker å hjelpe til. De skal ikke bare være søte å se på, men være viktige for flokken.
4. Vær KONSEKVENT, og fortell med bestemt stemme hvorfor ting må være sånn. Og ros godt når de gjør ønsket handling. (Dette gjelder også for samboere).
5. Le og lek overdrevet mye. Humor og lek må læres på en god måte.
6. Når barnet ikke ser forskjell på sjokolade og bæsj, så kan vi like gjerne droppe begge deler;)
7. Få et personlig forhold til dine venners barn, slik at når alle møtes er man i en gjensidig vennegjeng.
8. Bla bla bla…

Men for å komme tilbake til den påskefrokosten. Jeg tok meg selv i å titte på min søvnige (halvt i koma) flotte svenske. Med et smil tenkte jeg tilbake til de tusen dager siden da vi satt småtrøtte sammen i en kurvstol, under en dyne, i en hage i Tromsø og tittet på midnattsolen. Da vi gledet oss over vår første tur i butikken for å kjøpe en felles middag. Da vi drømte om ferier, jordbær og resten av sommeren. Plutselig satt vi her, med hver sin pulverkaffe, i VÅR datters barnehage. For første gang. Offentlige foreldre. Vi, mamman og pappan til det minste dyret på gulvet.

Jeg vet jeg reflekterer mye rundt hva jeg opplever og erfarer her i min verden, men hvor mange ganger tar jeg et steg tilbake kun for å nyte? For å fryse et mentalt bilde, som jeg senere kan verne om som ett av mine fineste?